Sundinga ved Hundorp

Om bøndene som møtte kong Olav på Hundorp i 1021 hadde sundmann til å hjelpe seg over elva vet vi ikke. Men at mange av dem kom med båt vet vi for kong Olav lot mennene sine hugge hull i båtene så de ikke skulle komme seg unna kristningsverket.

Fra tidlige tider har elver og fjell vært naturlige hindre for samkvem mellom ulike bygder og grendelag. Derfor har gode sundsteder, eller plasser der det var enkelt å bygge bru tidlig blitt en sentral plass i bygda. At brubygging kom tidlig i gang vitner oldnorske navn som Bryn (Bruvin) og Bruheim om. Der elva var for brei til at det kunne bygges bru var løsningen å ro over elva. Da var det viktig å finne gode sundsteder, dvs steder hvor det var godt å komme i land og laste og losse varer, folk og fe. Sundet ved Hundorp må ha vært et slik sted. I tillegg hadde plassen en gunstig plassering både i forhold til Hundorp og Søre og Nørdre Lia.

Når sundinga ved Hundorp tok til på organisert vis vet vi ikke noe sikkert om, men i følge tradisjonen har sundplikta ligget til Steig i ”uminnelige tider”. Steig hadde betydelige jordarealer på vestsida av elva hvor husmannplassene Sundgården, Gåsvolden og Konglom lå. Steig måtte holde sundmann, ferje og båt. Som kompensasjon for dette skulle gården ha 5 tønner bygg fra de nærmestliggende gårdene. Denne ordningen varte fram til 1789 da Storofsen raserte hele dalbunnen. Et 60 cm dypt lag med grus og stein dekket jordveien på Sundgården og totalt ble 21 hus tatt av elva eller ødelagt på de tre plassene. Det er rimelig å tro at sundmannen opp igjennom alle tider har kombinert sundinga med jordbruk på Sundgården og katastrofen må ha vært total for familiene som ble rammet.

Det ser imidlertid ut til at sundplikta ble hengende ved Steig også etter Storofsen. I ettertid var fritak fra militærtjeneste en form for kompensasjon for sundplikta for bøndene på Steig. De ble derfor innrullert i det Fronske Kompani som sundkarer. I 1826 er Ole Poulsen, f.6/10 1810 på Oden, innrullert som ”Sundkarl” for Hundorp Sund. Det var slektskap mellom Oden og Steig. Fra 1834 blir hans slektning på Steig, Ole Nilsen, f. 16/2 1813, innrullert til samme tjeneste og det er vel ikke sikkert at disse karene selv gjorde praktisk tjeneste som sundkarer.

Sundinga var naturligvis en syssel som først og fremst var knyttet til sommerhalvåret. Vinterstid ble isen brukt så lenge den bar og i hundreårene fra 1400-1800, også gjerne kalt ”den lille istid”, var det nok ofte isvei over Laugen store deler av vinteren, men så snart isen ikke var farbar var det behov for sundmannens tjeneste.

Vi kjenner lite til dagliglivet for sundmannen, men uten å dra for store veksler på fantasien, må man kunne konkludere med at det må ha vært mange harde tak ved årene, fra tidlige vårdager til gråkalde novemberdager. Særlig har nok de årvisse flommene bydd på utfordringer.

Til sundmannens flotilje hørte både ferjer og båter. Ferjene var for transport av varer og buskap, kjøredoninger og fòr. Dette var store, relativt flatbunnede båter med et enkelt dekk hvor man kunne plassere last og buskap.  En last på 2-3 hester og vogn var ikke uvanlig. Vår og høst skulle hele besetninger skysses over på vei til og fra setrene. Både Hove-gardene, Hundorp, Jetlund og Prestgarden måtte ferje buskapen over elva for å komme til seters. Det kunne således være et stort antall dyr som skulle ferjes over vår og høst.

Med slik last og stor vårelv kunne det bli en stri tørn å få rodd ferjene over elva. Ikke sjelden måtte en ned til Stebergsodden for å nå land. Så var det bare å ro motstrøms hjem igjen.  Skulle det stor last andre veien måtte en ta ut fra Isumlandet for få landkjenning ved Sundstua.

Denne ferden var ikke ufarlig. Opp igjennom tidene har det helt sikkert skjedd både store og små ulykker. Kanskje den største ulykken står omtalt i Ivar Kleivens bok Fronsbygdin fra 1930.

En annen historie, fra første del av 1900 tallet, forteller Magnar Sundgården om: Johan Hovemoen skulle over elva en dag med 2 hester. I det de er kommet utpå så kommer toget og som vanlig drar lokføreren i fløyta når toget nærmer seg Hundorp stasjon. Dette skremmer hestene såpass at ferja velter og både gamp og folk havner i elva. Denne gangen gikk det ikke med liv, men det var sikkert ikke første gangen urolig buskap førte til velt og våte sundfolk. Fra 1848 til 1897 omkom 6 personer som følge av drukning i ”Laagen Elv” i følge kirkebøkene.

En annen fare for ferjene var fløttømmeret. I ei flomstor elv kunne tømmeret få stor fart og en fulltreffer midtskips kunne slå hull eller skade båtene alvorlig. Det måtte utvises god navigasjon og manøvrering for å unngå de store tømmerlundene som kom seilende.

I vente på båt og sundmann kunne det ofte bli noe tid å slå i hjel ved elvebredden og hvor folk samles i lediggang blir det ofte både spetakkel og moro. Slik var det også ved Sundstedet på Hundorp. Under ei episode tok en bedugget frøning seg i panikk tok seg ut gjennom vinduet i Sundstua for å unngå sundmannens kraftgrep da denne kom i hus, og det forekom sikkert mange lignende historier. Folk skulle sundes til alle døgnets tider, både etter festelig lag og i tjeneste for doktor og prest.

Det er uvisst om sundinga foregikk både fra sør og nordsida av elva. Om den foregikk bare fra ene sida må det ha vært et varslingssystem, men på hvilken måte varslinga foregikk er ikke klart. Vi vet fra Losna, hvor det var tilsvarende sunding, at det ble brukt flagg til å varsle. Mye taler for at det må ha vært et lignende system ved Hundorpsundet. Sikkert er det i hvert fall at en ikke kunne stille seg til å rope over elva.

Vi vet fra folketellingene i 1865 og 1875 at sundmannen da bodde i Sundstua på nordsida av elva, i ei eldre sundstue. I 1865 var det hele 10 personer som oppga Sundstua som sin bopel. 10 år senere var husholdningen redusert til 4 personer. Det er noe uklart hvem som var sundmann, men antagelig var det Lars Larsen Tofthagen f.1828, gift med Marit Østensdtr Haverstadeie, f. 1829. Folketellingen oppgir Lars Paulsen som sundmann i 1875, men dette ser ut til å være Lars Larsens far.  I folketellinga i 1900 er det ikke oppgitt noen beboere i Sundstua, noe som må være en feil da det beviselig bodde folk i der. Hans Sundstuen, født 1868 bodde da i Sundstua og sønnen Malvin Sundstuen, ble født der i 1910.

I 1900 er Gudbrand Sundgaarden, f.1827, oppgitt som sundmann. Helst var det nok sønnen Jon som stod for sundinga på dette tidspunktet. Jon Sundgaarden var da gift med Kari Olsdtr. Lunde fra Nord-Fron. De bodde på Sundgaarden og husene der var i elendig forfatning. Fra 1897 og til 1904 får de 4 barn. Lille juleaften 1904 dør Kari i tæring. Bare noen måneder tidligere har hun gravlagt sitt fjerde og siste barn, Karen Julie. Fem liv borte på fem år.

 

I folketellinga fra 3 desember 1900 hadde Sundgården følgende hushold.

Antall personer registrert på bostedet: 7

Navn

Familie-stilling

Sivilstand

Yrke

Fødselsår

Fødested

 

Gudbrand

Sundgaarden

Husfar

Enkemann

Husmand med jord & Færgemand

1827

Søndre Fron

 

Gustav

Sundgaarden

Sønn

Ugift

Vedkjører & stenkjører

1877

Søndre Fron

 

Ingvald

Sundgården

Sønn

Ugift

Budeistel

1880

Søndre Fron

 

Josefine Sundgården

Datter

Ugift

Husholderske

1875

Søndre Fron K

 

Jon Gudbr.

Sundgaarden

Husfar

Gift

Inderst, Tærsker og hugger favnved

1869

Søndre Fron

 

Kari Olsdatter

Husmor

Gift

Inderstkone, Husstel væsentlig

1871

Nordre Fron

 

Oscar Johan Jonsen

Sønn

Ugift

Søn

1900.09.21

Søndre Fron

 

 

Etter noen år giftet Jon Sundgaarden seg igjen med Rønnaug Fossehagen, født 1884, og stiftet ny familie.

Det er ukjent når kommunen påtok seg ansvar for sundtjenesten, men i følge protokollene fra Sør-Fron Kommune mottok sundmannen i 1907 en lønn fra kommunen på 230 kr. Samtidig ble det bevilget 100 kr til vedlikehold av båtene.  Fram til 1918 økte lønnen til 400 kr og dette året ble det bevilget 70 kr til vedlikehold av båtene samt 300 kr til anskaffelse av ny ferje. Så kan en spørre seg om dette er mye eller lite? Vel, i 1907 bevilget kommunen 688,18 kr til vedlikehold av veier og jordmoren mottok en lønn på 150 kr og skogvokteren 225 kr.  Sundtjenesten var med andre ord en offentlig tjeneste. Det er derfor rimelig å anta at bygdefolket ikke måtte betalte sundmannen direkte for å komme seg over elva. Dette var ei tid da folk flest ikke hadde kontanter tilgjenglig til en hver tid. Naturalhusholdningen var fremdeles utbredt.

I 1911 igangsatte kommunen også bygging av ny sundstue på nordsida av elva. Det ser ut til at det ble tatt opp lån til dette bygget for de påfølgende år betalte kommunen 300 kr i årlige avdrag.

I 1911 flyttet så Jon og Rønnaug Sundgaarden inn i den nye Sundstua. Jon fortsatte som sundmann fram til Hundorp bru ble bygd i 1924. 9 barn vokste opp i Sundstua. Rønnaug døde i 1941, 57 år gammel. Da var minstemann bare 12 år gammel.

Det er fremdeles en del uklarheter knyttet til bygging av sundstua. Opprinnelig har nok grunnen hørt Hundorp gard til og i forbindelse med jernbaneutbygginga ble det avholdt takst hvor eieren av Hundorp, Johannes Olsen Gunstad mottok 20 kr i erstatning for ”tilbygning til den under taxten omhandlede sundstue samt et skur”.  Noe senere mottar imidlertid også Sør-Fron kommune erstatning fra jernbanen. I protokollen heter det ” Søndre Frons kommune som eier af en omtr.ved pål 12610 tilvenstre for linjen beliggende sundstue for hvis mrk. jernbanen forlangte fastsat en ulempeserstatning for ildsfarlighed under forudsetning af at huset forsynedes med ildfast tagtetning.” Kommunen mottok så en erstatning på 55 kr til nytt tak. Det gamle torvtaket var brannfarlig fordi det lå så nære jernbanen og gnistregnet fra bremsene.

Takstein ble innkjøpt til den gamle sundstua, men denne ble aldri benyttet der. Steinen ble i stedet benyttet på den nye sundstua som ble reist litt lenger opp.

Det ser ikke ut til at kommunen har betalt noe leie for grunnen, men det er vanskelig å si noe sikkert om eiendomsforholdene ut fra det vi kjenner i dag.

Da Hundorp bru ble bygd i 1924 var en århundre, ja kanskje årtusen lang tradisjon over. Den siste sundmannen måtte dra inn årene etter generasjoners slit. Som takk for strevet fikk Jon Sundgaarden (nå kalt Jon Sundstuen) overta huset hvor familien bodde. Fra formannskapsprotokollen 29 april 1926 heter det ”Vedtak: Huset overlates Jon Sundstuen mot at han selv bekoster flytningen og skaffer tomt – helst noen maal jord.”

Sundstua ble imidlertid aldri flyttet. Jon Sundgaarden og familien ble boende i stua til Jon Sundgaarden gikk bort i 1960. Det var imidlertid nære på at han fikk hjelp til å flytte stua under storflommen i 1938. Da måtte huset barduneres til jernbanelinja for ikke å bli tatt av elva. Vannet stod langt opp på veggen og familien ble evakuert og innlosjert på ulike garder i nabolaget.

I dag står sundstua som en påminnelse om ei tid hvor hestekrefter hadde en annen betydning enn i dag og hvor en tur over elva var en hel liten reise som bød på både naturinntrykk og sosial kontakt. Etter farens bortgang er det Odd Sundgården og hans familie som har tatt vare på den idylliske plassen som så mange turgåere har beundret på solblanke sommerdager.