FJELLPILTEN – EN HANDELSHISTORIE LITT UTENOM DET VANLIGE

Bakgrunn - Hundorp Landhandleri

I 1896 kom jernbanen til Gudbrandsdalen og en ny tidsalder innledet. De fleste av dalens tettsteder ble bygd opp omkring  jernbanestasjonene og her ble det oftest etablert både handel og overnattingsvirksomheter. Også på Hundorp ble det utviklet sentrumsfunksjoner i tilknytning til jernbanen.

I 1898 kjøpte Major Otto Fougner Hundorp. Han fikk reist en  bygning like overfor stasjonen på Hundorp. Bygget skulle romme både hotell og butikk og da det stod ferdig i 1900 flyttet en ung familie fra Gausdal til Hundorp for å starte forretning.

Gustav Amundsen Nustad, 29 år, (helst kalt G.A.) og hans kone Ingeborg, 24 år, kom med 3 små barn og etablerte Hundorp Landhandleri, en virksomhet som skulle følge deres etterkommere i 4 generasjoner.

Etter som årene gikk vokste butikkdrifta  ut av lokalene i hotellet og i 1928 flyttet butikken til et nytt bygg over veien. Samtidig overtok sønnen Asbjørn den daglige drifta. Datteren Kari overtok hotellet.

Etter andre verdenskrig ble butikken  ytterligere utvidet med et stort lagerbygg med pølsemakeri og fryseri på oversida av Nustadsvingen, og etter hvert ble også tredje generasjon engasjert i drifta. Gudmund Nustad deltok på butikken og Olav Nustad startet opp med pølsemakeri.

Motorisert ferdsel

Etter hvert som bilen begynte å få en viss utbredelse ble det montert bensinpumpe ved Hundorp Landhandleri. Alt fra rundt første verdenskrig var det bil på hotellet og på 30 tallet kom det også varebil på butikken, en Austin. Denne ble nok først og fremst benyttet til å hente varer med, men etter som tida gikk ble det også mulig å ringe og bestille varer som så ble kjørt ut etter faste ruter. Utover på 60 tallet ble det etablert faste vareruter både Søre og Nordre Lia, samt i Nerbygda på Hundorp.

Fra  1936 etablerte Sør-Fron Ysteri melkehenting på setrene sommerstid. Den omfattende ystinga ble trappet ned. Det var ikke lenger nødvendig å yste på setra for å nyttiggjøre seg melka og budeienes hverdag ble lettere.

Melkebilen fikk en sentral plass i budeienes hverdag. Den fungerte som et viktig kommunikasjonsledd med bygda. Her var det mulig å få skyss til fjells, her ble det sendt varer og post. Melkeruta  var i mange år betjent av en lastebil som fraktet melka i transportspann og det var god plass på planet til både folk og varer, men etter hvert kom det krav til kjøling også her og transportspannene ble byttet ut med melketank med kjøling. Dette innebar også at tilbudet om vareleveringer ble innskrenket.

På begynnelsen av 60 tallet var mang en seterstul blitt utvidet med hytter, ofte bebodd hele sommeren av byfamilier på sommerferie. På Listulhøgda hadde Jern og Metall bygd en liten koloni med hytter for sine medlemmer og på Vendalen, Bålsetra og Sveiphuslykkja  grodde det etter hvert opp hytter. Fjellet var befolket hele sommeren og budeier så vel som hyttefolk ble i beit når melkebilen ikke lenger kunne yte den samme servicen.

 

Den første fjellpilten

Gode forretningsfolks fremste egenskap er å se muligheter, slik Gudmund og Olav Nustad gjorde da de så behovet for en ambulerende butikk i 1961. Den førte Fjellpilten, en Federal buss innkjøpt på Minnesund,  ble ombygd til butikkbuss. Seter og gulv ble revet ut og inn kom nytt gulv og hyller og disker til både tørrvarer, aviser og ukeblad, melk brus og øl, fryse og kjølevarer, samt et utall andre varer som fjellfolket kunne ha bruk for.

De første kjølediskene var hjemmesnekrede isolerte kasser, kledd med blekk innvendig og fylte med en blanding av is og salt.

Ambisjonene var store. Hele vestfjellet som sognet til Søre og Nørdre Lia skulle dekkes. To dager hver uke gikk butikkruta. Første stopp var Bålsetra, så videre til Bjønnstulen, Nysetra og Heggesetra Vendalen, Fagerhøi, Listulen, Toftsetra, Sveipåslykkja og til slutt Veslesetra. Stoppestedene var ofte i tilknytning til de gamle mjølkerampene som var sentralt plassert. Når ruta var unnagjort så var det å ta den lange turen tilbake samme vei. Ned Nordre Lia turte de ikke å kjøre den gamle bussen pga bremsene. Dagene ble lange, ofte ble klokka både tolv og ett på natta før de var nede.

Nå var det ikke bare å fylle bussen og starte opp med butikkbuss  slik helt uten videre. Tillatelser måtte skaffes, den gang som nå. Løyver måtte skaffes fra fiskeridepartementet (Pilten solgte frossen fisk), samferdselsdepartementet og handelsdepartementet.

Etter noen år ble den første bussen skiftet ut med en nyere, den tidligere kommunebussen. Den hadde bedre bremser slik at en kunne kjøre ned Nørdre Lia, men en gammel buss var det og da den en sommer havarerte og måtte på reparasjon så leide Hundorp Land. En lastebil på Sør-Fron Auto. Lastebilen ble utstyrt med tak over planet og fungerte midlertidig som Fjellpilt. Ved en annen anledning, da Pilten havarerte i Sjøsjålia, ble det også tilkalt hjelp fra bygda.

Da kom butikkens varebil og fraktet folk til bussen mens reparasjonen pågikk. Ingenting fikk stoppe Pilten ! Det ble for øvrig mer regelen enn unntaket etter hvert, at man måtte få opp hjelp fra bygda, men da med ekstra varer av ulike slag. Som hjelpemiddel hadde de en felttelefon som ble koblet på telefonlinja fra Fagerhøy. Senere fikk man trådløst samband via ”walkie talkie”.  I de travleste sommerukene gikk det tomt for sentrale varer som melk og brød og da måtte supplering skaffes.

Ikke sjelden kunne det være 25-30 kunder på hvert stoppested og handelen tok sin tid. Det skulle prates og høres nytt. Pilten hadde faste rutetider, men disse kunne være vanskelig å holde og for å varsle Piltens ankomst ble det tutet når man nærmet seg stoppestedene. På godværsdager kunne folk ha vært samlet i lange tider i vente på Pilten. Stoppestedene var sosiale møteplasser for budeier og hyttefolk. På gråværsdager stod folk i glaspostene og ventet , eller det ble tent bål å varme seg til. Når Pilten varslet sin ankomst kom folk springende fra alle kanter.

Etter noen år ble rutene lagt om. To dager Søre Lia og to dager Nordre Lia med en 12-13 stopp langs hver rute.

Betjeninga på Pilten utgjorde oftest 2 personer. De første årene var det Gudmund eller Olav som kjørte. I tillegg var det mang en ungdom som ble vel kjent med fjellet på en ny måte og etter hvert kom også fjerde generasjon Nustad med i drifta.

Arbeidsdagen på Pilten startet gjerne opp ca kl 8. Da var det tid for å fylle inn varer. Kjølevarer og tørrvarer skulle suppleres og prises, bestillingsvarer finnes fram etter lange lister. Kl 9.30 var det tid for avgang, enten til Søre eller Nørdre Lia. Det siste som ble lastet om bord var oftest en garantert slager hos fjellfolket, -ferske  jordbær. Disse ble plassert på motorkassa og fristet både sindige budeier med husholdningspenger og livate småfolk i kortbukse og sandaler. Fløte og sukker fantes også for dem som ikke hadde sjøl.

Så gikk dagen med handel over disken på de mange stoppestedene. En måtte sno seg når de to betjentene skulle møtes i den smale gangen mellom hyllene i bussen, med hendene fulle av varer. Det kunne fort gå timen pr stoppested når det var mye folk, men kundene ventet tålmodig mens ungene hoppet fra mjølkerampa eller sparket småstein.  Når bussen, godt utpå kvelden var vel hjemme igjen, skulle tomgodset ut og bussen vaskes og klargjøres for en ny dag.

Fjellpilten endte sin historie da Hundorp Landhandleri, som en av mange nærbutikker, ble nedlagt i 1983. Fra da av måtte hyttefolket til bygds for å skaffe både dagligvarer, musefeller, ovnsrør og postkort og mange ei mjølkerampe ble stående forlatt og til nedfalls, som minner om ei svunnen tid.